Respons TK

 Her fra begynner den gylne tiden, men først ting først.  Kunst kunne ikke overlevd uten ubevissthet, livet også for den saks skyld, fordi overaskelsen hadde vært borte, energien av overaskelsen er smilende stor.  Mens jeg på improvistisk måte sitter her å skriver, går det opp for meg at jeg egentlig skriver til min egen ubevissthet som er Tor og leserne til avisen. Jeg har aldri møtt Tor, men ubevisst har jeg dannet et levende bilde av ham ved å scanne en av hans bevisste tekster, men  fra Tor`s forestilling av bevissthet er han død for meg. Kort sagt - ubevisst lever han, bevisst lever han ikke.  Jeg velger her å ansette mitt sortiment av følelser, minner, sinne, lengsler, håp, fantasier og indre bilder i håp om å overraske og treffe noe som kan vekke ham fra graven i min bevissthet. Nå som min bevissthet like godt kan være din bevissthet, begynner jo dette virkelig å utspeile seg til en forestilling av de sjeldne, som utrolig nok utspiller seg i et oppslag av en eller annen kunstavis fra Sandnes, Rogaland eller verden. Disse geografiske utageringene blir som ubevisste rier, som kan bli uendelig store, og uendelig ubevisste i et familiært landskap av oppløsning.  Ja da sitter vi antakeligvis i begynnelsen av” the awakening of Tor trapped in the grave of non-exsistence”, så her må vi etter Tor`s tankefulle interesse finne noe konstruktivt å berge han opp fra de døde med. Det som er vanskelig her er at i en verden uten materie finnes det ingen stige, rulletrapp eller tau. Lotto, detektivtimen eller rhizomer kan heller ikke hjelpe ham. Jeg må bevege meg til ubevisstheten for å bli litt mer bevisst på hvem Tor er så vi kan få et klarere syn på ham, slik vi kanskje også da kan vekke bevisstheten hans til liv igjen, om forlades min feil, jeg mente min bevissthet.  Jeg leser da at Tor blir fort fortvilet når ting treffer han midt i seg selv, når han har våget å kjenne etter og legge merke til hva et kunstverk kan gjøre med hans følelser.  Men den skinnende ridder er aldri langt av sted, bevegelse nevner Tor at er godt og må jo være noe som kan være til hjelp mot denne stillstandige fortvilelsen. Da som alt i denne verden er av en eller annen frekvens(bevegelse) må jo det bevisste livet være i en frekvens som det bør være mulig å sette Tor i forbindelse med. Nå som orakelet i Delphi hadde vært bra å ha, må vi belage oss på noe som er litt enklere å finne, nemlig kunst.  Så må vi også finne et asyl til Gilles Deleuze og Felix Guatarrie som er altfor vanskelig navn å skrive i dette innlegget.  Nå som den ubevisste Tor er på let etter nye begreper på seg selv, nye metoder å forskanse seg enda mer i sitt ubevisste jeg, må jeg ta i bruk kunsten som et ekkolodd for å finne frekvensen av dødens silhuett.  Jeg kaster det like godt ut av mitt eget høyre øyets retina, det lander i en gammel dam, lyden av vann.  Og langt om lenge og lengre enn langt lander det på bunnen , her er det stillheten som råder. Og der under en rustet Campbells tomat-suppe blikkboks er det en kontur, jo det er Tor`s bevissthet, og den er død. Hans teorier borte, hans mestring glemt, men hans bevissthet vet jeg skal være der, og med kunst skal han beveges til igjen å være i bevegelse.  Min ubevisste Tor som er høyst levende, mer en levende, faktisk empirisk prangende som en trojansk hest stormene fryktløs mot barrikadene, men denne gangen med  Das Boot til havets dyp, til Tor`s bevissthet, til livet, til overraskelsen. 

Vi befinner oss nå i øyeblikket, kjærligheten til det usynlige er til stede, tanken er frarøvet og vunnet av en lottomilionær, lykken derimot feier bevissthetens fartøy opp av et ubevisst vakuum, i samhold med det skulpturelle begjæret stiger Tor opp, skimtet av en nådeløs fortid som er fortært av fremtiden, den lidenskapelige allmektige djevel kjedelig transendert, og så til finalen. Prosessen er forbigått av profetien, åndeligheten over teorien, der er avhandlingen. Det handler ikke om å finne ut av hvordan det er eller hvordan det har skjedd, den sosiale konteksten er forført av vinden, her på den øde øy blir måneskinnet ens guide til tilværelsen, til leken om igjen å bli til et barn av tidløsheten. Frykt ikke for du en gang skal bli lys uavhengig av soler eller lamper, her er ikke et hvor og ikke et når, men et er, et er som elsker å overaske til latteren av ditt eget selvmotsigende jeg ser seg selv og ønsker seg selv en utrolig god høst i vente.  Vær så god Tor, du kan nå kunsten om å se i mørket. Et tips; start å samle på det som du tror du ikke kan samle på.

Av den estetiske osmosen Håvard Hølland